Snorre Sturlason levde fra 1179 til 1241. Han kom fra en kongeslekt, og vokste opp på gården Odde (et kultursentrum). Han var glad i rikdom og makt, og arbeidet seg opp til å bli Islands rikeste og mektigste mann i sin tid. Snorre var kjent som høvding, ikke forfatter, men ifølge tradisjonen skal Snorre stå bak to av de mest sentrale verkene i norrøn tid:
Snorra-Edda og
Heimskringla.
Heimskringla, også kalt Norges kongesagarer, ble trolig skrevet rundt 1230. Den er satt sammen av mange kongesagaer, og forteller historien fra før Harald Hårfagres tid til Magnus Erlingsson, noe som strekker seg over tre hundre år (siste delen av 800-tallet og til 1170-tallet). Sagaen om Olav den hellige fyller nesten halve verket. Det er en viss usikkerhet om hvordan verket ble til; var det én manns arbeid, eller en samling av kongebiografier som har blitt endret og redigert?
Det sies at Snorre har brukt skaldekildene som historisk kilde når kongesagaene ble utformet. I
Heimskringla møter vi ofte henvisninger til hva skaldene har diktet. Snorre forteller at under slaget på Stiklestad i 1030 ble Olavs motstandere redde da de så ham i ansiktet, og vi ser at Snorre har brukt et kvad av Sigvat skald som kilde:
Da kong Olav gjekk fram or skjoldborga og fremst i fylkinga og bøndene såg han i andletet, reddast dei og vart handfalne. Dette nemner Sigvat:
Visseleg nifst, det trur eg,
var det for fiendeflokken,
inn i den kampglade Olavs
eldkvasse augo å skode.
Trøndske menner da møte
hans morske åsyn ei torde;
hersars høge herre
hadde eit blikk som skremde.
Heimskringla ble oversatt til dansk på 1500-tallet, og fra 1800-tallet har kongesagaene vært folkelesning i Norge. Dette verket er trolig den som har gitt det største bidraget til nordmennenes bilde av sitt eget land i vikingtid og tidlig middelalder.
